Ferdsel og opphold i strandsonen

Allmennhetens ferdsels og oppholdsrett på privat grunn reguleres av friluftsloven, både allmennheten og grunneier har beskyttelsesverdige interesser. Allmennhetens interesse i å få adgang til friluftsområder kan komme i konflikt med grunneierens rett til å utøve sin eksklusive eiendomsrett.

Formålet med friluftsloven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Loven begrenser allmennhetens rettigheter i tråd med lovens formål.

Friluftsloven skiller mellom utmark og innmark. Hovedregelen er at enhver kan ferdes til fots og oppholde seg i utmarken både i strandsonen og ellers, også utenfor stier og veier.

I innmark er allmennhetens rettigheter sterkt begrenset og hovedregelen er at man ikke har ferdselsrett sommerstid.

Med innmark mener loven dyrket mark, beite, gårdsplass, hustomt, hage og lignende. Strender og svaberg er vanligvis utmark, men spesielt i områder med fortetting av hus og hytter nær stranden kan det være vanskelig å avgjøre grensen mellom utmark og innmark, dette må avgjøres konkret. Inngjerding, plassering av hagemøbler medfører ikke nødvendigvis at utmark skifter karakter til innmark, og slike hindre kan være ulovlige.

En viktig forutsetning for allmennhetens rett i utmarken er at ferdselen skjer hensynsfullt og varsomt, og at opphold ikke er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for grunneier eller andre. Grunneier har altså et sterkere vern mot at allmennheten tar opphold enn mot ferdsel i seg selv.

Ferdsel og opphold i strandsonen gir opphav til konflikter, men en stor del av disse konfliktene synes å være unødvendige og skyldes uvitenhet om rettigheter, plikter og hensynet bak friluftsloven.

I de aller fleste tilfeller vil nok normal folkeskikk og respekt for grunneiers privatliv, samt normal toleranse fra grunneiere gi oss god veiledning.